Les mutations sociales

Med et sosialkonstruktivistisk perspektiv som utgangspunkt er tendensen til å presentere analytisk begrunnete diskurser som reifiserte enheter sikkert uheldig. Potter og Wetherells grep der de bytter ut diskursbegrepet med et begrep om fortolkningsrepertoar, løser dette imidlertid like lite som en lokalistisk begrensning av analytiske slutninger til selve intervju-situasjonen. Verken det ene eller det andre bidrar til en løsning av det grunnleggende prob-lemet; hvordan beskrive resultatet av en lokal meningsproduksjon i intervjusituasjonen i forhold til kontingente diskursive føringer? Hvordan er det mulig i en diskursanalyse av intervjutekster å konstruere et begrepslig sentrum gjennom å ”arrestere en overflod av dif-ferensieringer” (Laclau & Mouffe, 2001: 112 - min oversettelse), vel bevisst at også forske-rens egen versjon er perspektivisk?

De diskurspsykologiske svarene på dette dilemmaet forblir etter mitt syn utilfredsstillende.

Det gjør derimot ikke den metodiske behandlingen av intervjudata i denne tradisjonen. Jeg følger derfor i min analysemodell en retorisk analysestrategi der jeg ser på forhandlingspro-sessen som foregår mellom intervjuer og intervjuet, og på de diskursive ressursene delta-kerne benytter seg av.

Men selv om jeg bruker en del av det analytiske vokabularet som er utviklet i Potter og Wetherells diskurspsykologiske modell for den retoriske analysen, benytter jeg meg i større grad av begrepsapparatet fra Laclau og Mouffes diskursteori for en analytisk begrunnet be-skrivelse av en kontingent diskursiv orden. De diskurspsykologiske analytiske teknikkene

43 Selv om Potter og Wetherell gir detaljerte beskrivelser av sin egen analytiske metodikk, er de nøye med å

gir derimot et langt bedre utgangspunkt for å analysere mitt intervjumateriale i forhold til det diskursteoretiske begrepsapparatet enn diskursteoriens egne sparsomme metodiske fø-ringer gir rom for.

Potter og Wetherells begrep om fortolkningsrepertoar kan på sin side med fordel erstattes av Laclau og Mouffes diskursbegrep så lenge dette presenteres som en kontingent konst-ruksjon, beskrevet ut fra et analytisk begrunnet perspektiv, og ikke som en kvasi-ontologisk enhet. Dette åpner etter mitt syn på en bedre måte for Potter og Wetherells opprinnelige in-teresse om å utvikle en diskursanalytisk modell med en dobbelt fokus. På den ene siden skal deres diskurspsykologiske modell framheve strukturelle diskursive handlingsbegrens-ninger, og på den andre siden språkbrukernes aktive rolle i en sosial produksjon av mening, og dermed på et potensial for forandring (Phillips, 2001a: 112; Potter & Wetherell, 1995:

80 f). Jeg vil argumentere at den første delen får for lite oppmerksomhet i diskurspsykolo-giens teoretiske forankring og den andre i diskursteoriens metodiske anvendelighet.

Også i forhold til presentasjonen av mine analytiske resultat benytter jeg meg av en kon-vensjon som er vanlig i diskurspsykologiske arbeider. Istedenfor å presentere få, og for-holdsvis korte sitater fra respondentenes side,⁴⁴ har jeg forsøkt å begrunne mine konklusjo-ner ut fra lengre utdrag fra intervjuene for å gjøre mine tolkninger mer transparent. Dermed er det også mulig for leseren å trekke egne slutninger ut fra konteksten datamaterialet står i (Phillips, 2001a: 108 f). Dette må selvfølgelig betraktes som et relativistisk foretak. I for-hold til korte sitat gir lengre tekstutdrag en bedre kontekstualisert forståelse av intervjuets dynamikk og den retoriske forhandlingen som foregår i selve intervjusituasjonen (Gibbs, 2002: 229; Kvale, 1996: 265-67). Likevel representerer også lengre tekstutdrag bare en del av teksten, og dermed en seleksjon fra forskerens side. Uansett lengde forankrer et utdrag en bestemt tolkning i intervjumaterialet og undertrykker andre tekstdeler som muligens ikke støtter denne tolkningen. Lengre tekstutdrag gjør det mulig å øke transparensen av forskerens perspektiviske tolkningspremisser, men de forandrer ingenting ved selve pers-pektivismen (Phillips, 2001a: 97 f).

44 Også de diskursteoretisk begrunnete arbeider jeg tidligere har trukket fram som eksempler, legger opp til en slik bruk av sitat (Hansen, 2000; Poulsen, 2000).

Sitat uansett omfang er et middel for å konstruere mening. Lengre sitat forankrer denne konstruksjonen imidlertid bedre i det empiriske materialet enn korte sitater er i stand til.

En siste avklaring i forhold til min diskursanalytiske modell gjelder min forståelse av re-fleksivitet. Jeg har argumentert for en forståelse av intervju som et dialogisk foretak, der en konstruksjon av mening kan synliggjøres gjennom en analyse av de retoriske forhandlings-prosessene mellom intervjuet og intervjuer. Jeg har også hevdet at det i analysen av denne konstruksjonsprosessen må tas høyde for et i utgangspunktet teoribelastet, og i intervjufor-løpets teoridannende element. Både den retoriske forhandlingen og den teoretiske tolk-ningsrammen er altså kontingente størrelser. For en analytisk bearbeiding av dataene er det imidlertid uunngåelig å fryse denne flytende rammen, i det minste midlertidig, for i det hele tatt å kunne utvikle empirisk støttede begrep og kategorier. Med et diskursteoretisk ut-gangspunkt er denne prosessen beskrevet slik:

For overhovedet at starte analysen, og som en integreret del af den, er man nødt til at sætte en kontekst, holde en række forhold stabile. Denne sætten af sammenhæng er selvfølgelig en konstruktion, men en nødvendig sådan, og til det formål kan interviews også anvendes.

(Hansen, 2000:141)

Den ene delen av min refleksive strategi for å møte denne utfordringen, har jeg allerede nevnt. Den består i en gjengivelse av lengre utdrag fra intervjutranskripsjonene. Jeg har i intervjuene forsøkt å opprettholde en dialogisk form der jeg ved noen anledninger bevisst har stilt mine antakelser, oppfatninger og kategorier til disposisjon, og der jeg for eksempel har gjort bruk av ledende spørsmål – spørsmål som med sitt verdiladete innhold utfordret intervjupartnerne til å ta stilling.⁴⁵ Dette har i noen tilfeller ført til diskusjoner om begrepe-nes innhold, en bekreftelse eller avvisning av påstander - både mine egne og intervjupartne-rens. I den analytiske prosessen har min interesse vært rettet mot denne retoriske forhand-lingen av meningsinnhold og de diskursive ressursene som er blitt brukt.⁴⁶ På denne måten håper jeg at det skal det være mulig for leseren å foreta en egen tolkning av dataene og eventuelt, med en annen teoribelastet bakgrunn, å komme til en annen lesing av tekstene.

45 Dette er selvfølgelig ikke noen strategi som er eksklusivt forbeholdt diskursanalyser. Steinar Kvale argumen-terer for eksempel at ledende spørsmål kan øke intervjuenes reliabilitet, og hevder at disse er brukt for lite i kvalitative forskningsintervju (1996: 157 ff). Til samme konklusjon kommer også Potter og Wetherell (1995:

85 f).

Den andre strategien for å ivareta en refleksiv betraktning består i mitt dobbelte, teoretiske perspektiv på intervjumaterialet. På den ene siden skjer dette altså ved hjelp av begrepsap-paratet utviklet i Laclau og Mouffes diskursteori som med sitt fokus på momenter og no-dalpunkt vektlegger den strukturelle komponenten i diskursbegrepet. På den andre siden analyserer jeg tekstene med utgangpunkt i Potter og Wetherells lokalistiske diskursforståel-se. Dette forstår jeg ikke som uttrykk for en teoretisk eklektisisme, men som et forsøk om å gi epistemologisk bevissthet prioritet framfor teoretisk stringens. Mats Alvesson har for en slik strategi preget begrepet om en refleksiv pragmatisk tilnærming, og betrakter denne som en mulighet til å imøtegå en uunngåelig perspektivisme på grunn av forskerens egen dis-kursive forankring. Jeg følger Alvessons resonnement om at både metodiske og metodolo-giske spørsmål heller bør besvares i lys av en teoretisk informert multiperspektivisme enn en filosofisk rigiditet. Heller ikke i andre diskursanalyser er en slik kobling av forskjellige teoritradisjoner noen uvanlig strategi for å belyse ulike aspekt ved produksjon av mening og for å ta høyde for forskerens egen diskursive posisjonering (Phillips, 2001b; Wetherell, 1998).

Med denne metodologiske redegjørelsen har jeg for det første begrunnet min forståelse av kvalitative forskningsintervju som en dialogisk arena for en produksjon av mening om et bestemt tema – intervjuets hva. Med utgangspunkt i en konstruktivistisk epistemologi har jeg for det andre demonstrert hvordan data med en dialogisk og lokalistisk forståelse av in-tervju – altså inin-tervjuets hvordan – kan benyttes til slutninger om diskursive, strukturelle føringer utover selve intervjusituasjonen.