La médiation judiciaire

Det første intervjuet har jeg som regel gjennomført i et personlig møte på intervjupartner-nes arbeidsplass. Senere gjennomførte jeg den største delen av intervju via telefon. Unnta-kene var når intervjupartnere ble oppnevnt som kontaktperson for pasientene i en senere fase av undersøkelsen. I disse tre tilfellene har jeg gjennomført alle intervju per telefon.

Dette var ikke planlagt i utgangspunktet. Allerede kort tid etter oppstarten ble det tydelig at den opprinnelige planen med å følge opp hver pasientbevegelse med en reise til et personlig intervju på respondentenes arbeidssted organisatorisk ikke var gjennomførbar. Spesielt den første fasen var preget av stor pågang slik at jeg organisatorisk ikke klarte å følge opp hver

33 Intervjuteknisk kan det diskuteres om det var meningsfylt å spørre på denne måten i det hele tatt. Noen plasser blir det påpekt at "hvorfor”-spørsmål kan være viktige elementer i designfasen til et forskingsprosjekt, men at disse ikke er særlig egnet i semistrukturerte intervju fordi de oppfordrer til spekulative forklaringer (Kvale, 1996: 130 f). Forstått på denne måten er mitt spørsmål etter en begrunnelse for hvorfor et planlagt tiltak ikke ble satt ut i livet, kanskje heller et intervjuteknisk problem enn begrunnet i en utilsiktet kontrollfunksjon som resultat av undersøkelsens design. Jeg er imidlertid av den oppfatning at intervjupartnernes begrunnelse for den valgte strategien er svært sentral for denne analysen, selv om det i noen tilfeller kan gå på bekostning enten av intervjupartnerens vilje til å meddele seg, eller føre til spekulasjoner og hypotetiske svar framfor respondentenes egne fortellinger. I forhold til en retorisk analysestrategi slik jeg begrunner den i kapitel 6.3, er dessuten selve forhandlingsprosessen som foregår i intervjuet, like sentral som respondentens fortelling.

pasientbevegelse med et personlig intervju innen rimelig tid. Etter at den første kontakten var etablert i et personlig møte, gikk jeg derfor over til mer fleksible telefonintervju.

Jeg hadde noen forbehold mot dette skrittet og var betenkt over om ikke den relativt større distansen som et intervju via telefon medfører framfor et intervju i et personlig møte, ville ha negative konsekvenser på samtalene. Min bekymring var at den fysiske distansen og mangelen på visuelle inntrykk kanskje også ville føre til en større avstand i interaksjonen mellom meg og intervjupartnerne.

Selv om telefonintervju er brukt en del som metodisk redskap for kvalitativ forskning, er det, så vidt meg bekjent, ganske sparsomt med metodiske refleksjoner omkring dette. En av de få tekstene til denne tematikken er skrevet av Lisa Bruke og Monica Miller (2001). Selv om artikkelen er formulert med en i kvalitativ forskning heller uvant positivistisk oriente-ring, er noen av forfatternes betraktninger svært informative. Spesielt peker de på en mang-el av konkrete ”nuts and bolts” for gjennomføring av kvalitative forskningsprosjekt som bygger på telefonintervju.

Denne mangelen på konkrete handlingsorienteringer har også meldt seg i min undersøkelse – ikke fordi det metodiske valget av telefonintervju har vist de negative konsekvensene jeg hadde fryktet, men fordi det er lite erfaringer i metodelitteraturen å bygge på. Jeg vil derfor benytte anledningen til å formidle en del av mine erfaringer med telefonintervju og på den-ne måten bidra til å belyse et interessant, men lite diskutert metodisk redskap for kvalitative undersøkelser.

En umiddelbar fordel med intervju der begge parter er fysisk til stede, er åpenbart at inter-vjueren kan ta hensyn til akustiske, visuelle og mimiske ytringer og bearbeide disse i selve intervjusituasjonen. Jeg hadde i utgangspunkt antatt at intervjupartnerne i en telefonsamtale kom til å opptre mer tilbakeholdende med informasjon, i og med at en ikke-verbal (f.eks.

mimisk) tilbakemelding på uttalelser faller bort.

I ettertid virker dette heller ubegrunnet. Overraskende nok hadde jeg ofte inntrykk av at mine respondenter var mer direkte og insisterende enn i det første intervjuet som i all ho-vedsak fant sted i et personlig møte. Jeg opplevde ofte å bli korrigert når jeg ville forsikre meg om jeg hadde forstått riktig, og at respondenter insisterte på en bestemt formulering

ansikt-til-ansikt intervjuene. Det overrasket meg at den relativt distanserte telefonkontakten i ettertid heller virker som en betryggende faktor enn en begrensende avstand.³⁴

Jeg kan se fire mulige forklaringer på dette paradokset. Den første er av mer teknisk art.

Siden de første intervjuene i all hovedsak har skjedd i et personlig frammøte, var en person-lig kontakt for de senere telefonsamtalene allerede etablert. Jeg kan imidlertid ikke se at min opprinnelige bekymring om et mer distansert forhold har gjort seg gjeldende i de tre tilfellene der jeg gjennomførte også det første intervjuet per telefon.

En annen forklaring kan ligge i det korte tidsrommet mellom pasientens bevegelse og vjuet. Telefonintervjuene lot seg avtale ganske uproblematisk og umiddelbart, siden inter-vjuene ikke var forbundet med en tidkrevende reise og mye koordineringsarbeid i forhold til intervjuerens og samtalepartnerens avtalebok. På denne måten var inntrykkene fra sam-arbeidet som regel ferske i minnet hos respondentene. En vurdering av samsam-arbeidet var der-for mer preget av øyeblikket der-for eksempel i der-forhold til en optimistisk prognose, eller en øyeblikkelig frustrasjon. Det var også relativt uproblematisk å forskyve et intervju på kort varsel når respondentenes arbeidshverdag krevde det; noe som ikke var mulig i samme grad når intervjuene var forbundet med en reise.

Ofte hadde jeg også inntrykk at mine respondenter satte pris på et legitimt avbrekk og en mulighet til å reflektere over den egne arbeidssituasjonen. Telefonintervjuene var som regel kortere enn de første ansikt-til-ansikt intervjuene. Dette hadde selvfølgelig sin grunn i at jeg i det første intervjuet stilte en del spørsmål til samarbeid generelt, mens dette ikke var tema i de senere intervju som omhandlet konkrete planlagte og gjennomførte tiltak. Mitt inntrykk jamt over var likevel at samtalepartnerne var mer forberedt og fokusert i telefonintervjuene enn det som var tilfellet i intervjuene der jeg møtte fram personlig.

Et tredje aspekt skyldes at telefonsamtaler ser ut til å skape en slags fredet sone for samta-lepartnerne. De blir langt på vei skjermet fra forstyrrelser gjennom en tredje part. Jeg har lagt merke til at telefonintervju svært sjelden måtte avbrytes fordi en tredje person kom til.

Et langt hyppigere forekommende avbrekk i de personlige intervjuene begynte gjerne slik:

"Beklager at jeg må forstyrre dere, men jeg må bare spørre deg kort …" I slike tilfeller

34 Den samme observasjonen er også påpekt andre steder (Jacobsen, 1993: 331).

te opptaksutstyret slås av og både respondenten og jeg måtte etterpå finne tilbake til det punktet der samtalen ble avbrutt. I telefonintervju var et lengre avbrekk langt sjeldnere.

Bare i ytterst få tilfeller har jeg etterpå registrert at audio-utstyret måtte slås av. Når det også i disse intervjuene hendte at en tredje person kom til, hadde et avbrudd gjerne en slik form: "Beklager, jeg visste ikke at du sitter i telefon!", og samtalen kunne fortsette umid-delbart. Telefonsamtaler nyter åpenbart en større respekt hos tredje enn personlige samtaler.

Her ligger antakeligvis en medvirkende faktor for mitt generelle inntrykk av at telefoninter-vjuene som helhet var mer målrettet og fokusert.

Et fjerde aspekt er vanskeligere å beskrive, til tross for min egen oppfatning om at det her ligger en hovedforklaring for de overraskende fyldige og fokuserte telefonintervjuene. I en metodisk drøfting av telefonintervju framfor ansikt-til-ansikt intervju framhever forfatteren som en styrke, den følelsen av anonymitet de første gir framfor de sistnevnte (Jacobsen, 1993: 331). Mitt inntrykk er at mine respondenter satte pris på å kunne bruke intervjuene som en anledning til å trekke seg ut av avdelingens drift til en fysisk ramme der de var ale-ne og stort sett uforstyrret. I en studie om samarbeidsrelasjoale-ner i åpale-ne kulturlandskap kommer forfatteren til en liknende konklusjon (Lind-Kassah, 2005: 197). Formulert med Goffmanns (1974) metafor vil jeg uttrykke det slik at mine intervjupartnere ofte satte pris på å kunne opptre på intervjusituasjonens front stage ut fra sin visuelt skjermete back stage.

Med utgangspunkt i mine observasjoner fra de på forhånd avtalte semistrukturerte intervju vil jeg forlenge resonnementet og hevde at det finnes et generelt trekk for telefon-intervju i institusjonelle omgivelser; at respondenter setter pris på å kunne svare på åpne spørsmål i en rolig og, innenfor organisatoriske grenser, selvvalgt omgivelse der de er for-holdsvis skjermet både fra forstyrrelser gjennom tredje og fra intervjuerens observasjon av fysiske reaksjoner og mimikk.

Min opprinnelige bekymring om at telefonintervjuets relative anonymitet kommer til å vir-ke negativt inn på intervjuenes dialogisvir-ke karakter virvir-ker i ettertid heller ubegrunnet. Siden det er svært sparsomt i metodelitteraturen med en kritisk drøfting av telefonintervju til kva-litative forskningsformål, har jeg benyttet anledningen til å rapportere litt mer utførlig om mine erfaringer med denne formen for å produsere kvalitative data.

I det neste underkapitlet vil jeg diskutere ulike posisjoner til intervjudata i de to diskursana-lytiske teoritradisjoner jeg legger til grunn for min analyse, og jeg utvikler min egen analy-semodell for intervjuundersøkelsen jeg har beskrevet så langt.