Innledningsvis tok jeg for meg Riksrevisjonens undersøkelse av tilskudd til idrettsanlegg (2009a). Riksrevisjonen kom i sin undersøkelse frem til at det er forholdsvis markante forskjeller hva gjelder anleggsdekning og at en viktig forklaring på ulikhetene er kommuneøkonomi. Kommuner med dårlig økonomi har, ifølge Riksrevisjonen, gjennomgående dårligere anleggsdekning enn kommuner med god økonomi.
”Fordi de statlige tilskuddssatsene ikke har fulgt med kostnadsutviklingen, er det statlige tilskuddet fra spillemidlene i mange tilfeller primært en toppfinansiering som kommer i tillegg til anleggseiers grunninvestering. Det er derfor slik at både kommunal økonomi og kommunale prioriteringer har betydning for
anleggsutbyggingen lokalt.” (Meld. St. 26 (2011-2012), 2012, s. 73)
I utdraget over, som er hentet fra Melding til Stortinget 26, blir også kommuneøkonomi tillagt vekt. Det poengteres at spillemidlene må regnes som en toppfinansiering, og at kommunen er en viktig aktør i forhold til hvordan anleggssituasjonen skal se ut lokalt. I
artikkelen Osloidretten ligger nesten med brukket rygg uttaler idrettspresident Børre Rognlien seg på følgende måte om betydningen av kommunale midler;
”…vår største sponsor er kommunesektoren, og der får idretten fem milliarder til blant annet anleggsinvesteringer og drift av anlegg.” (Kvatningen, 2013)
Rognlien påpeker her at idretten mottar betydelige midler fra kommunal sektor og fremhever viktigheten av dette økonomiske bidraget. Tilrettelegging for idrett er jo, som nevnt i delkapittelet ovenfor, ikke en lovpålagt oppgave for kommunene. Det vil si at bidraget fra kommunal sektor i betydelig grad er avhengig av kommuneøkonomien (Meld.
St. 26 (2011-2012), 2012). I Oslo, hvor funnene viser at kommunen bygger og eier de aller fleste anleggene og man har få private anleggsprosjekter, er det mye som peker mot at midlene fra kommunesektoren er helt vesentlige. Blant flertallet av informantene var det en holdning om at anleggssituasjonen burde vært bedre enn det den er i dag sett opp mot Oslo kommunes økonomi.
”Vi tror jo det er penger til, at det er penger nok så lenge det har prioritet. Så det handler jo om prioriteringer… Så jeg tror i det store bildet så er det jo relativt marginalt hva idretten krever i forhold til hva kommunen bruker samla sett da på, på alle mulige formål. Så, men jeg tro’kke Oslo kommune er den, jeg vet jo, altså Oslo kommune er ikke den fattigste kommunen i landet. Så.. og man kunne også i større grad sett på idrettsanlegg som, som investeringer i folkehelse og annet.”
(Representant fra Oslo Idrettskrets)
Denne informanten reflekterer rundt mange av de momentene jeg har presentert i forbindelse med byrådets satsing. Vedkommende taler for at idretten krever lite midler i forhold til kommunens totale rammer. I tillegg nevner informanten den økonomiske situasjonen i kommunen og presiserer at Oslo ikke er blant de fattigste kommunene i landet. Ut ifra måten det legges fram på, leser jeg det som at vedkommende mener at Oslo langt ifra er den fattigste kommunen i landet, men at den derimot er av de mer velstående kommunene. Inntrykket er at dette er noe som informanten sier for å få frem at byrådet kunne tatt seg råd til å bevilge enda mer til idretten. Hovedandelen av utvalget virker til å støtte opp om en slik holdning. På spørsmål om anleggssituasjonen burde vært bedre enn den er i dag i forhold til Oslo kommunes økonomi kom det blant annet frem følgende opplysninger gjennom intervjuene;
”Ja. I forhold til økonomien så.. Eg trur’kje det e pengane det står på, i forhold til idrettsanlegga. Nettopp fordi atte det har jo vært bevilga pengar til mange
idrettsanlegg som ikkje e gjennomført.” (Representant fra idrettslag i vest)
”Ja, ja. Dem bruker jo penger på mye annet svada. Kultur, å mye er det derre museet dem skal ha nå nedpå brygga koster a? Er det 1,2 milliarder eller var det enda mer?” (Representant fra ISU i øst)
Her uttrykkes det at det ikke er pengene det står på. Representanten fra ISU er kritisk til pengebruken i kommunen og mener det blir bevilget unødig store summer til kulturfeltet.
Ytterligere informanter hevder at anleggssituasjonen burde vært bedre sett opp mot kommuneøkonomien;
”Ja, det kan en, altså æ kan godt, kunne godt ha sagt ja, førr det at æ trur itt vi har, altså det e jo prioriteringa det går på. Så ja, det konne ha vorra ber hvis non hadd ønske no anna. Definitivt. Det e, det e jo heile tida non valg.” (Representant fra Bymiljøetaten)
”Altså, kommunen har jo i og for seg penger og muskler til å gjøre det, hvis de vil.”
(Representant fra idrettslag i øst)
Informantene som er sitert ovenfor vil ha det til at den økonomiske situasjonen i Oslo er tilstrekkelig til å bedre anleggssituasjonen så lenge man vil det nok. Flertallet av
informantene hevder altså at vilje til å satse på anlegg er en viktigere mekanisme enn kommuneøkonomien. Det er imidlertid sprikende oppfatninger i utvalget på dette området.
Et par av informantene har en annen forståelse av den økonomiske situasjonen i hovedstaden. På spørsmål om byrådets bevilgninger til idrettsanlegg svarte en av informantene slik;
”…Byrådet må jo tenke hva som er budsjettmessig dekning for. De har jo ansvaret for et budsjett som ska være.. sunt og.. ska være gjennomførbart, og på
investeringssiden så har jo Oslo store, store gjeldsforpliktelser blant annet, sånn at det er jo byrådets oppgave å helle litt kaldt vann i blodet.” (Representant fra bydelsutvalg i øst)
Her blir det tegnet et helt annet bilde av Oslo kommunes økonomi. Vedkommende
beskriver en situasjon hvor kommunen har store gjeldsforpliktelser og at byrådet ikke kan ta seg råd til å øke bevilgningene til idrettsanlegg. Et av argumentene som informanten
nevner er Byrådets helhetlige ansvar overfor kommunen, noe som kan relateres til forrige delkapittel. Som det ble nevnt i delkapittelet 4.3.1 Byrådets satsing og prioriteringer har Byrådet ansvar for hele kommunens utvikling og skal fordele kommunens tilgjengelige midler på en rekke ulike formål. Bydelsutvalgsrepresentanten fra øst gir uttrykk for at Byrådet fører en ansvarlig politikk og at fordelingen av midlene er tilfredsstillende. En annen informant beskriver også den økonomiske situasjonen som krevende;
”Oslo, som jeg sa til deg, vi gir altså over tre milliarder til resten, av landet… Men, men det er simpelthen for lite penger i Oslo. Vi gir for mye til andre. Så, så det..
hadde vi fått beholde vårt, i hvert fall mye mer, så hadde vi vært mye bedre oppe.”
(Representant fra bydelsutvalg i vest)
I utdraget over tar bydelsutvalgsrepresentanten opp et interessant moment når
vedkommende nevner at Oslo gir av sine midler til resten av landet. Det informanten her sikter til er inntektsutjevningen. Inntektsutjevningen er en ordning som skal sørge for utjevning av inntektsforskjeller mellom skattesvake og skattesterke kommuner og fylkeskommuner (NOU 2005:18, 2005). Oslo har skatteinntekter pr. innbygger over landsgjennomsnittet og karakteriseres dermed som en skattesterk kommune (Oslo kommune, 2014). Som informanten påpeker må Oslo kommune, i kraft av å være skattesterk, ”gi” penger til andre kommuner. Ifølge bydelsutvalgsrepresentanten bidrar Oslo med så mye som i overkant av 3 milliarder, noe som stemmer bra overens med tall som gjengis i Byrådets forslag til budsjett 2015. Her fremkommer det at rammetilskuddet fra staten i 2013 ble redusert med 3,5 milliarder (Oslo kommune, 2014). Som presentert i oppgavens innledning ble det gjennom Riksrevisjonens undersøkelse av tilskudd til idrettsanlegg funnet at kommunens frie inntekter pr. innbygger er av betydning for anleggsdekningen (Riksrevisjonen, 2009a). En kommunes frie inntekter består av skatteinntekter fra egne innbyggere og rammetilskudd fra staten (NOU 2005:18, 2005).
Det vil si at en reduksjon av rammetilskuddet naturlig nok påvirker kommunens frie inntekter. Til tross for denne reduksjonen viser det seg at Oslo frie inntekter per innbygger er godt over landsgjennomsnittet. Tallene fra Statistisk Sentralbyrå (2014b), som ble vist innledningsvis, forteller om frie inntekter på 53 761 kr per innbygger og et
landsgjennomsnitt på 48 205 kr per innbygger i 2013. Med disse tallene til grunn vil det være vanskelig å karakterisere Oslo som en fattig kommune, og dette støtter i så måte opp om funnene fra et flertall informanter som hevder at det ikke er kommuneøkonomien det står på. Det som imidlertid er interessant er at et par av informantene taler sterkt for at kommuneøkonomien er dårlig. De samme informantene mener at Oslo burde få beholde
mer av skatteinntektene sine. Bydelsutvalgsutvalgsrepresentanten fra østkanten er en av dem, og på spørsmål om hvilke grep som bør tas for å bedre anleggsdekningen i Oslo gir vedkommende følgende betraktninger;
”Bedre kommuneøkonomi selvfølgelig.. Ja, at Oslo ikke må betale så mye penger ut til andre kommuner. At vi kan bruke skatteinntektene våre mer. Så vi får en bedre kommunekasse. Det er utgangspunktet. Da vil man jo ha penger til også bygge flere anlegg.” (Representant fra bydelsutvalg i øst)
Denne informanten er klar på at Oslo er avhengig av bedre økonomi for å oppnå bedre anleggsdekning og fremhever kommuneøkonomien som en sentral begrensninger for Oslos anleggssituasjon. Vedkommende mener at Oslo ikke burde behøve å dele så mye av sine inntekter til andre kommuner. Hvis Oslo fikk beholde mer av disse midlene selv vil man, ifølge bydelsutvalgsrepresentanten fra øst, kunne få en bedre dekning av idrettsanlegg i hovedstaden.
Oppsummert vil imidlertid flertallet av informantene ha det til at det ikke er
kommuneøkonomien det står på i forhold til den dårlige anleggsdekningen i hovedstaden.
Tall fra statistisk sentralbyrå, som viser at Oslo kommune har frie inntekter per innbygger godt over landsgjennomsnittet, støtter opp om disse funnene. På bakgrunn av at man vanskelig kan karakterisere Oslo som en fattig kommune, vil ikke kommuneøkonomi kunne betraktes som en begrensning.