Conclusions et perspectives

Ifølge formuleringer i Rammeplanen for barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2006a:5) om samfunnsmandatet, skal barnehagen både gjenspeile det kulturelle mangfoldet i det norske

samfunnet, og støtte barn ut fra deres individuelle forutsetninger, med hensyn til kulturelle, etniske, religiøse og språklige forskjeller. Barnehagen skal være et inkluderende fellesskap for alle barn.

Hvilke oppfatninger har intervjupersonene om det kulturelle mangfoldet i barnehagen? Opplever de

”sin” barnehage som en flerkulturell barnehage? Monika forteller hvordan hun opplever barnehagen som flerkulturell, først og fremst gjennom bruken av det russiske språket i hverdagen: […] først og fremst gjennom det at vi hører russisk språk, både gjennom voksne og gjennom barn. […] Aksepten jeg føler at vi har i dag. [.. ] Ikke sånne holdninger som vi hadde i starten […] for ti år siden. Det handler om stolthet over å være norsk og russisk. Hun henviser til samtalene om språk under måltidene og til russiske illustrasjoner og tekster på veggene, som eksempler. Det russiske språket er nå verdsatt og akseptert, i motsetning til tidligere. Russisk anerkjennes og har status: Vi har […] den avslappede innstillingen som viser at vi er anerkjennende.[…] Ja, det er kanskje det viktigste. […] Det tror jeg både små og store barn og foreldrene opplever. Russiskfødte Irina forteller om hvordan det russiske er blitt en naturlig del av livet i denne barnehagen:

39 Spesielt i denne barnehagen er vi flere […] russiske ansatte […] russiske barn […] russiske foreldre. Det er helt naturlig at noen prater russisk. […] Hvis ungene snakker russisk seg i mellom, og de norske barna reagerer ikke. […] …når foreldrene kommer og snakker litt russisk seg i mellom, eller til sitt barn. Da føler vi også at vi kan slappe av. Vi kan si noen russiske ord, uten å tenke over hvordan andre vil reagere på det […] at de ikke liker det. […] Det er så koselig. […]

Jeg kan jo godt norsk, men mitt språk er noe helt annet.

Både barn og voksne snakker russisk sammen uten at det vekker oppmerksomhet. Hun referer også til at det norske personalet tidligere reagerte negativt på at voksne snakket russisk fordi de følte seg utelukket fra samtaler som ikke foregikk på norsk. Russiske ansatte ble derfor oppfordret til å snakke norsk slik at alle kunne forstå og delta i kommunikasjonen. Oppfordringen var formalisert gjennom et skriftlig oppslag i barnehagen. Slik er det ikke lenger.

Begge forteller om hvordanpersonalet anerkjenner det russiske språket og barnas kulturelle

tilhørighet som en ressurs og gir det status. Monika: Vi sier jo også: ”Så heldig du er som kan russisk” [...] jeg tror at russisk heller ikke er så bortreist som status-språk her oppe i Kirkenes [...] det begynner å bli det. Irina sier det slik: Det er en viktig del av min jobb å støtte barna: ”Du er sånn […]. Det er fint.” Det er en fin måte her i norske barnehager. […] Ungene kan ikke helt norsk, så sier personalet: ”Det er så bra at du kan flere språk. Det vil jeg også lære.” De er kjempeflinke til å støtte barna.

Monika forteller om hvordan det positive fokuset på russisk har bidratt til at barna er interessert i og stolt over å kunne flere språk: ”Jeg kan …” Det er stoltheten over å kunne flere språk og nytten av det.[…] Og samisk; at vi lærer noen samiske ord. Ingen av oss kan samisk helt […] Vi lærer om samer - hvor spennende det er. *…] Vi skal lære russisk kultur […] og være flerspråklige […] Skal vi ikke lære norsk kultur da?[…] Det norske, det blir jo det felles – det alle skal ha.

Mangfold handler ikke bare om russisk og norsk, men også om andre kulturer og språk. Og det norske – det som alle har felles – må også få oppmerksomhet.

Hvordan bidrar personalet til at norsk-russiske barn blir inkludert i lek med andre barn i barnehagen?

Kirsti forteller om hvordan personalet håndterer situasjoner der barn trenger støtte for å komme inn i lek:

[…] prøve å finne hvem […] ungen passer å leke sammen med, i forhold til alder, interesser, for eksempel. […] Det er ikke er noen forskjell på de russiske, det vil si at det kommer litt an på språket… […] av hvor stor ungen er. Større unger….er mer avhengig av språket […] så det er å være der for dem, å støtte dem, prøve å forklare og veilede dem.[…]

For en liten unge, så er det mer å få dem til å leke attmed hverandre, i parallellek. […] Så det varierer etter hvilke unger det er.[…] Hadde vi bare hatt én (russisk) unge, så ville det kanskje vært vanskeligere. Nå har de jo flere de kan prate med…..ha kontakt med.

Det er først og fremst barns individuelle forutsetninger som har betydning for hvordan personalet kan hjelpe dem inn i lek med andre; for eksempel alder og interesser, og ikke kulturell bakgrunn.

Språket er også en viktig faktor for litt større barn i lek. De kan trenge voksne som støtte. Norsk-russiske barn i denne barnehagen har store muligheter for å finne ”likesinnede” å kommunisere med, fordi de er så mange.

40 Foretrekker russisk-norske barn hverandre som lekekamerater? I noen grad, forteller Kirsti, men det er også avhengig av andre forhold: De leker sammen, men samtidig så er de på samme alder, […] så kjenner de familiene og er sammen hjemme. […] Så det er jo nettverk også, som gjør at noen er mer sammen enn andre. […] Det gjelder norske barn også […] Så å si at det er bare på grunn av nasjonaliteten eller språket, det er vanskelig. Irina bekrefter at norsk-russiske barn i denne barnehagen ofte leker sammen, men ikke alltid. Også her er det individuelle forskjeller:

I denne barnehagen har vi en stor gruppe russiske barn […] Her leker russiske barn ofte sammen. […] Men ikke hele tiden, for barna er så forskjellige. På den ene avdelingen er det fem - seks (norsk-russiske) barn, for eksempel tre store jenter. Den ene er ganske sterk. Hun drar de andre to jentene med og kommanderer, liksom. Da blir de mye i lag. Men hvis hun ikke er i barnehagen […] så leker de to russiske jentene med de norske.[…] Hvis de er få (norsk-russiske) barn, ett eller to på avdelingen, så gjør de ikke det. Det er veldig individuelt også. Det går mer på personlig ting, enn på språklige.

Felles språklig og kulturell bakgrunn er trolig ikke en avgjørende faktor for at norsk-russiske barn ofte leker sammen, ifølge Kirsti og Irina. Både alder, familienettverk og antall kan ha større betydning enn den felles russiske tilknytningen, i tillegg til sosial kontekst for øvrig, samt individuelle og personlige faktorer.

Irina forteller at tendenser til litt voldsom lek blant enkelte norsk-russiske gutter gjør det vanskelig for dem å få venner blant de norske barna og innpass i felles lek: De leker med pinner. De slår og dytter hverandre. […] Hvis de prøver å få kontakt med norske barn, så blir det […] også voldsomt. Så det er ikke bare, bare for (norsk-russiske) gutter å få venner. […] Jeg ser det gjennom alle de […] årene som jeg har jobbet i barnehage; det er guttene som får problemer. Kanskje det gjelder status også, for guttene. De norsk-russiske jentene klarer seg imidlertid fint i sosial lek, forteller hun:

De russiske jentene finner venninner. […] en russisk jente som vil være med i lek, er veldig forsiktig […] ikke så direkte som guttene, som vil være med med én gang. Hvis de ikke får være med, så blir de sinte, og de kommer i konflikter av det. Men jentene […] kan sitte ved siden av og se og høre først. Og de spør kanskje ikke. De glir bare inn. Da blir det ingen konflikter.

Jentene har en mer indirekte måte å skaffe seg innpass i lek på, mens guttene går rett på og blir sinte hvis de blir avviste, ifølge Irina.

Oppsummering og drøfting:

Det inkluderende fellesskapet og kulturelle mangfoldet vises gjennom at russisk språk er blitt en del av hverdagslivet i barnehagen og gjennom at personalet aktivt anerkjenner barnas forskjellige kulturelle og språklige tilhørigheter som en ressurs, blant annet gjennom positive verbale

tilbakemeldinger til barna. Det russiske er blitt en naturlig del av livet i barnehagen og vekker ingen spesiell oppmerksomhet lenger. Det er blitt normen. Tidligere kunne norskspråklig personale føle seg

41 ekskludert når russere snakket sammen på sitt eget språk i barnehagen. Derfor skulle russiskspråklig personale helst snakke norsk med andre russere på barnehagens arena.

Kulturell bakgrunn i seg selv anses ikke å være en avgjørende faktor for barna valg av lekekamerater eller for deltakelse i lek med andre barn. Felles språk er av større betydning for sosial lek mellom eldre barn, enn mellom de minste barna. Når det er mange norsk-russiske barn i gruppa, har de større muligheter til å velge hverandre og leker gjerne sammen, men ikke alltid. Det kan variere med alder, felles sosialt nettverk utenfor barnehagen, den aktuelle sosiale konteksten, men kanskje aller mest med personlige og individuelle faktorer. Ifølge intervjupersonene deltar altså de norsk-russiske barna i barnefellesskapet, både med norske barn og med andre norsk-russiske barn, selv om enkelte av guttene, ifølge Irina, ”trenger litt tid” til å lære seg gjeldende lekeregler i barnehagen. Ut fra det intervjupersonene forteller, fungerer barnehagen langt på vei som et inkluderende fellesskap for barna, i tråd med samfunnsmandatet formulert i rammeplanen (Kunnskapsdepartementet, 2006a).