Terminologies et principes

Hvordan kan denne kvantitative fordelingen mellom begrepene nå tolkes innenfor et dis-kursteoretisk begrepsapparat? Jeg har argumentert at de to stortingsmeldingene hver for seg kan betraktes som monumenter – dokumenter som er sentrale referanser for andre tekster (Neumann, 2001: 52). Som i andre dokumenter er mening også i monumenter definert ved at forskjellige begrep er relatert til hverandre på en bestemt måte mens andre meningsfor-tolkninger blir utelukket.

Jeg har innledningsvis trukket fram begrepene lege og sykehus som eksempler for hvordan disse opptrer både eksplisitt og implisitt i en av stortingsmeldingene, og hvordan de brukes for å sette andre momenter inn i en bestemt meningssammenheng. I min innholdsanalyse har jeg vist at også samarbeid i flere tiår har vært et sentralt referanse- eller nodalpunkt i en diskurs om psykisk helsevern og psykisk helsearbeid. Samarbeid har også vært et begrep som har inkludert andre, mindre sentrale momenter i en meningsfull diskursiv sammen-heng.

Men dette nodalpunktet framstår i den nyere stortingsmeldingen med et annet meningsinn-hold enn i den eldre meldingen, og dette burde egentlig stå i veien for at begrepet kan være et meningsgivende referansepunkt for andre, mer perifere begrep.

I en diskursteoretisk forståelse er dette paradokset ingen motsetning, men tvert imot en fo-rutsetning for samarbeidsbegrepets sentralitet. Diskursive nodalpunkt holder seg ved like som sentrale meningsgivende referansepunkt for andre momenter, ikke fordi de har et enty-dig og stabilt meningsinnhold. Nodalpunkt som samarbeid virker først og fremst gjennom at de utelukker bestemte meningsfortolkninger, og ikke gjennom at de noen gang oppnår en endelig sementering av mening (Laclau, 1996: 44). Samarbeid står i en diskurs om psykisk helsevern og psykisk helsearbeid uten et entydig og stabilt definert meningsinnhold. Som andre nodalpunkt er også samarbeid det Laclau og Mouffe betegner som en tom signifikan-te.

Jeg har i min introduksjon av Laclau og Mouffes diskursteoretiske modell beskrevet at det skjer en ordning av vilkårlige elementer i en meningsfull sammenheng gjennom aktørenes artikulerende praksis. I denne prosessen blir de vilkårlige elementene formet om til momen-ter innenfor et meningsgivende nett av en bestemt diskurs. Momenmomen-ter refererer til nodal-punkt og utfyller hverandre. Når det gjelder en diskurs om psykisk helsevern og psykisk helsearbeid er et av nodalpunktene f.eks. samarbeid som gjør det mulig å integrere elemen-ter i forhold til noe de ikke er – uten å gi et entydig meningsinnhold for hva samarbeid i seg selv er. Samarbeid kan dermed betraktes som en signifikante for andre begrep som integre-rer disse i en diskursiv sammenheng, men for å klare dette må denne signifikante være flek-sibel. Fleksibilitet er en forutsetning for å kunne løse begrepenes ulike meningsinnhold fra

andre diskursive sammenheng, og for å sette dem i en meningsfull sammenheng i en be-stemt diskurs.

Thus, the articulation of a <…> discourse can only take place around an empty signifier that functions as a nodal point. In other words, emptiness is now revealed as an essential quality of the nodal point, as an important condition of possibility for its hegemonic success.

(Howarth & Stavrakakis, 2000: 9)

Samarbeidsbegrepets status som tom signifikante er på bakgrunn av Laclau og Mouffes diskursteori en nødvendig betingelse for at samarbeid kan holde seg aktuelt som organisato-risk verdi. I det øyeblikket samarbeid blir fylt med et entydig meningsinnhold, er grensen for denne verdien fastlagt og kan derfor ikke lenger brukes til en inklusjon av ytterligere eksterne elementer i en bestemt diskurs. Den mister sin kontingente karakter og dermed muligheten til å framstå som ideal.

Med en forståelse av samarbeid som tom signifikante er det også mulig å forstå hvordan samarbeid på den ene siden kan bli framholdt som ideal for forskjellige organisatoriske en-heter innenfor en diskurs om psykisk helsevern og psykisk helsearbeid, og for gruppen av bakkebyråkrater, mens samtidig de yrkesgruppene som først og fremst representerer det profesjonelle aspektet i psykisk helsevern og psykisk helsearbeid utad, nemlig leger og psykologer, ikke opptrer i denne sammenhengen. I diskursteoretisk språkbruk kan det for-muleres slik at denne stortingsmeldingen i første linje ikke beskriver en politisk problem-forståelse og løsningsstrategier i forhold til psykiske lidelser ut fra en psykiatrisk diskurs, men ut fra en konkurrerende diskurs. Denne utfordrer en del av nodalpunktene som hører hjemme i psykiatri som medisinsk spesialområde, og som hittil har formet en selvsagt for-ståelseshorisont for psykiske lidelser. For mine analytiske formål vil jeg foreløpig beskrive det som en diskurs om psykisk helsevern og psykisk helsearbeid istedenfor en diskurs om psykiatri. Også denne har samarbeid som et nodalpunkt, men dette nodalpunktet har blitt tømt for sitt opprinnelige innhold som det fikk gjennom en bestemt relasjon mellom mo-mentene. Opprinnelig har samarbeid vært knyttet til et styringsaspekt, og dette er nå erstat-tet med begrep som framholder et samlende, ikke hierarkibundet aspekt. Samarbeid som organisatorisk verdi retter seg i denne forståelsen først og fremst mot den tverrfaglige grup-pen av bakkebyråkrater. Dette understreker behovet for å sette fokus på denne, hittil lite påaktete gruppen av yrkesutøvere.